Funn i vannprøver – hva betyr de

Det testes for mikroorganismer, mineraler og salter, og vannets egenskaper. Dette som testes kan gi negativ helseeffekt eller påvirke ledningsnettet negativt. Informasjonen er hentet fra Folkehelseinstituttet¹ ². og drikkevannsforskriften³

Drikkevannsforskriften skiller mellom grenseverdier og tiltaksgrenser. Hvis drikkevannet overskrider en grenseverdi skal årsaken straks undersøkes og så raskt som mulig rettes⁴, mens ved overskridelse av en tiltaksgrense skal årsaken undersøkes, og det skal vurderes om det kan føre til en helsefare. Dersom det utgjør en helsefare skal det varsles og rettes så raskt som mulig⁵.

Mikroorganismer

Det er ikke praktisk mulig å analysere for alle tenkelige mikrober som kan finnes i vannet, og derfor testes det for organismer som kan indikere at det vannet kan være forurenset av tarminnhold fra mennesker og dyr.

Clostridium perfringens – Grenseverdi: 1 cfu/100ml

Indikerer svikt i filtreringen, gammel hygienisk forurensing lenger opp i vassdraget, eller mulig parasitter.

Clostridium perfringens er tarmbakterier som danner hvilesporer som ikke drepes ved koking). Ved å ta prøver av c. perfringens kan en se om vannkilden er påvirket av hygienisk forurensning av eldre karakter, som f.eks. er sluppet ut lenger opp i vassdraget. Hvilesporene til bakterien kan overleve lenge i vann enn de fleste andre sykdomsfremkallende bakteriene E. coli og intestinale enterokokker. Hvis man påviser Clostidium perfringens i vannet, er det en indikator på at parasitter kan være tilstede i vannet. Bakteriesporene har lignende overlevelsesevne i vann som cystene til parasitter som Giardia og Cryptosporidium. Ved funn av C. perfringens skal det derfor analyseres for mulig forekomst av parasitter (jfr. drikkevannsforskriften). Funn av bakterien kan også indikere svikt i filtreringen på vannverket. C. perfringens finnes også i naturen og bryter ned organisk materiale. Derfor kan funn av lave konsentrasjoner være naturlig forekomst og ikke et tegn på forurensning.

Selv om C. perfringens også kan forårsake matforgiftning ved at den produserer giftstoffer i mat, vil normalt ikke bakteriestammer isolert fra tarm og miljø ikke være i stand til å produsere toksin, og utgjør da heller ikke en fare for å kunne forårsake sykdom. Storkjøkkenvirksomhet som for eksempel sykehus, andre helseinstitusjoner og serveringssteder bør imidlertid varsles, for å sikre god kjøkkenhygiene og hindre oppvekst av bakterien.

Grenseverdi: 1 cfu/100ml
- cfu = koloniformende enhet. Brukes for å estimere antall levende mikroorganismer i en væskeprøve
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Analyseres ved metoden NS-EN ISO 14189

Kimtall (totalt antall bakterier) – Tiltaksgrense: 100 kim/ml vann

Indikerer slam eller begroing av biofilm i vannsystemet. Kraftig økning kan indikere hygienisk forurensing.

Kimtall brukes som en mål på den mikrobiologiske aktiviteten i vannet. En måler antall bakterier som er aktive i nedbrytning av organisk materiale. Det telles totalt antall dyrkbare mikroorganismer i vannet under bestemte betingelser (et kim er en kolonidannende enhet i en prøveskål). Kimtallet kan variere sterkt avhengig av lokale forhold som ikke har direkte hygienisk betydning. Det naturlige kimtallet i upåvirket overflatevann ligger mellom 10-100 bakterier pr ml. Høyt kimtall kan indikere slam-/biofilmdannelse i vannsystemet, men gir ingen informasjon om eventuell tilstedeværelse av sykdomsfremkallende bakterier. Utslipp fra menneskelig aktivitet som kloakk gir en kraftig økning i kimtallet. Men bakteriene kan også komme fra andre kilder som f.eks treforedling og næringsmiddelindustri.

Ved funn over tiltaksgrensen, må det gjøres en vurdering av hva som er årsaken til dette. Har man for eksempel en svikt i vannbehandlingen, eller er det slamdannelse på distribusjonsnettet? Kimtallsanalysen vil kun vise bakterier i vannet og ikke i eventuelle fastsittende bakterier i biofilm som vokser på rørveggene. Høyere kimtall eller flere prøveresultat med funn over tiltaksgrensen, indikerer slam-/biofilmdannelse i ledningsnettet og gir grunnlag for å igangsette spyling fra kummer. Vi må vurdere helsefaren og må finne årsak og rette.

Høye verdier for kimtall har vanligvis ingen helsemessig betydning med mindre det er en kraftig økning. Høyt kimtall kan i varme årstider gi vond lukt og smak på vannet⁶.

Tiltaksgrense: 100 kim/ml vann (og ingen unormal endring)
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Analyseres ved metoden NS-EN ISO 6222

Koliforme bakterier – Tiltaksgrense: 1 stk/100 ml, skal ikke påvises i drikkevann

Indikerer svikt i vannbehandling, forekomst av biofilm i rørnettet eller innlekking av hygienisk forurensing.

Koliforme bakterier er en stor gruppe bakterier. Funn av denne gruppen bakterier kan indikere påvirkning fra tarminnhold fra mennesker, dyr og fugl. Man kan imidlertid ikke være helt sikker, da enkelte jord- og vannbakterier også medbestemmes. Noen av disse vokser på planterester som nedbrytes i jord, og andre på planterester i vann. Påvisning av koliforme bakterier kan derfor like gjerne komme fra miljøet som fra avføring. Derfor vil en forekomst av denne type bakterier bare vise en mulig, men ikke sikker, forurensning med tarmbakterier.

Funn av koliforme bakterier kan gi indikasjon på svikt i vannbehandling, forekomst av biofilm i rørnettet eller innlekking av uønsket materiale fra planter og dyr fra urenset vann. Funn av koliforme bakterier alene gir ikke grunnlag for å sende ut kokevarsel, og andre faktorer må tas med i vurderingen. Mattilsynet opplyser at det ikke finnes et entydig svar på hvilke tiltak som skal iverksettes ved funn av kun koliforme bakterier i drikkevann, og at vi må ta en rekke faktorer med i vurderingen. For eksempel: ved brudd på vannledning i kombinasjon med funn av kun koliforme bakterier, bør tiltak vurderes. Det er sannsynlig at hendelsen har påvirket drikkevannet, og funn av koliforme bakterier er en indikasjon på dette. Artsbestemmelse av koliforme bakterier fra rutineprøver vil kreve ytterligere analysetid. Artsbestemmelse anses derfor ikke som hensiktsmessig ved funn i rutineprøver, da det er viktigere å få iverksatt tiltak for å finne årsaken raskt.

Koliforme bakterier utgjør i normalt liten grad fare for sykdom da de er en del av den naturlige tarmfloraen. Men for utsatte grupper med kraftig nedsatt immunforsvar kan koliforme bakterier utgjøre en helsefare da spesielle bakteriestammer kan gi alvorlige infeksjoner hos barn og eldre. Dette kan gjelde noen bakteriestammer av E.coli, Citrobacter, Enterobacter og Klebsiella. Derfor velger vi ofte å sende ut kokevarsel ved funn.

Tiltaksgrense: 1 stk/100 ml, skal ikke påvises i drikkevann
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Analyseres ved metoden NS-EN ISO 9308-1 eller NS-EN ISO 9308-2

E. coli – Grenseverdi: 1 MPN/100 ml, skal ikke finnes i drikkevann

Indikerer fersk hygienisk forurensing

E.coli er den av koliforme bakterier som naturlig finnes i tarminnholdet på mennesker eller dyr og som det vanligvis er mest av i avføring. Den kan bare overleve i tarmen til varmblodige dyr, den kan ikke utvikle seg i vann. Det tas prøve av den fordi den eneste måten den kommer inn i drikkevannet er ved for eksempel lekkasje av kloakk, eller hvis drikkevannet kommer i kontakt med relativt ferske ekskrementer. Påvises det E.coli i vannet kan man med sikkerhet si at vannet er påvirket av fersk forurensning fra mennesker eller dyr.

Det finnes varianter av E. coli som kan være sykdomsfremkallende, men disse er vanligvis knyttet til mat. Vannverket fikk i en periode i 2017 sykdomsfremkallede E.coli og campylobakter i vannet og det vil vi ikke skal skje igjen. Funn av E.coli indikerer at vannet også kan inneholde andre sykdomsfremkallende bakterier, virus og parasitter. Dette betyr at noe må gjøres med anlegget. Vi må straks sende ut kokevarsel og finne årsak og rette. Vannet må ikke benyttes som drikkevann før det er varmet opp til kokepunktet. E. coli tåler en del varme og kan vokser helt opp til en temperatur på 44-45 °C

Grenseverdi: 1 MPN/100 ml, skal ikke finnes i drikkevann
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Analyseres ved metoden NS-EN ISO 9308-1 eller NS-EN ISO 9308-2 (Colilert-metoden)

Intestinale enterokokker – Grenseverdi: 1 stk/100 ml, skal ikke påvises i drikkevann

Indikerer tidligere hygienisk forurensing som ennå ikke er skylt ut og virus i vannet

Bakterien finnes i tarminnhold fra mennesker og dyr, vanligvis i lavere konsentrasjon enn E.coli. Men bakterien vokser ikke i vann, men overlever lenger i vann enn E.coli. De kan derfor være en indikator på tilstedeværelse av virus i vannet, siden de også lever lenger. Virus overlever vanligvis lenger i vann og er mer resistent for desinfeksjonsmidler enn E. coli. Tilstedeværelse av disse bakteriene samtidig som det ikke kan påvises E.coli gir en god indikasjon på tidligere forurensning av vannet med tarminnhold fra for eksempel ved ekstremnedbør, flom eller liknende.

Gir sjelden sykdom hos friske, men hos personer med svekket immunsystem kan det føre til infeksjoner som urinveisinfeksjon, infeksjon i sår, og blodforgiftning⁷.

Ved funn av intestinale enterokokker må vi finne årsaken og rette umiddelbart, og varsle om at vannet må kokes før det kan drikkes eller brukes til matlaging.

Grenseverdi: 1 stk/100 ml, skal ikke påvises i drikkevann
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Analyseres ved metoden NS-EN ISO 7899-2 ved 37 °C.

Flere mikroorganismer

Det testes bare regelmessig for mikroorganismene over. I spesielle situasjoner kan en gjøre funn av andre (mer informasjon)

Vannets egenskaper

pH –Tiltaksgrense: mindre enn 6,5 og større enn 9,5

pH‑verdi er et mål på vannets surhetsgrad. pH-verdiene angis med tall fra 0 til 14. Vann med for lav pH-verdi kan virke tærende på rørsystemer og kan derfor forårsake at helseskadelige stoffer som tungmetaller løses i vannet.

pH = 7 betegnes som nøytralt,
pH under 7 betegnes som surt (lav pH‑verdi)
pH over 7 betegnes som basisk (høy pH‑verdi).

Overflatevannet i Norge er som regel surt eller nøytralt. I drikkevannsforskriften er grenser for pH satt til mindre enn 6,5 og større enn 9,5. Det betyr at drikkevannet bør ha en pH mellom disse to verdiene. I merknaden i forskriften heter det at vannet ikke skal være korrosivt dvs etsende.

Tiltaksgrense: mellom pH 6,5 – 9,5
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Har ikke krav om analysemetode i drikkevannsforskriften

Konduktivitet – Tiltaksgrense: mindre enn 250 mS/m ved 25 grader

Konduktivitet er et mål for vannets evne til å lede elektrisk strøm. dvs ledningsevne Konduktiviteten erbestemt av vannets innhold av oppløste mineralsalter (ioner). Et høyt mineralinnhold i vannet gir høy konduktivitet. De ulike saltene i vannet fungerer som små tiltrekkere og avisere av elektrisk ladning (kationer og anioner). For stor ledningsevne kan gi skader i rørene.

Kalsiumkarbonat som brukes av noen vannverk for å motvirke korrosjon kan gi høy ledningsevne. Vi bruker ikke dette pr 2024 – vi bruker vannglass).

Tiltaksgrense: 250 mS/m ved 25 grader, skal ikke være korrosivt
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Har ikke krav om analysemetode i drikkevannsforskriften

Fargetall – Grenseverdi: akseptabelt for medlemmene, anbefaling: under 20 mg Pt/l

Fargetall kan brukes som et mål på vannets innhold av naturlig organisk materiale. Høyt fargetall i norske overflatevannkilder, som vår vannkilde er, skyldes normalt høyt innhold av humus. Humus finnes i større eller mindre grad i de fleste overflate-vannkilder, og vil gi vannet en fargetone, fra svakt gulaktig til helt brun. Humus er et restprodukt av nedbryting av organisk materiale. Regn tar med seg planterester og jord ned i vannet. Når dette brytes ned av bakterier og sopp så sitter en til slutt ned med humus som er en svak organisk syre. Mer regn pga klimaendringene⁸ gir mer organisk materiale i vannkilden. Mindre sur nedbør ⁹ forsterker denne effekten, for prosessen øker når vannet ikke er så surt. Dette gir økt farge på vannet og setter større krav til vannbehandlingen, særlig for UV-filteret for humus kan hindre UV strålene å treffe alle mikroorganismene i vannet.

Humus setter en svak smak av jord på vannet, men er i utgangspunktet ufarlig å drikke. Et av problemene med humus er at klor som vi bruker til desinfeksjon inaktiveres og dermed fjerner noe av effekten av desinfeksjonen. Et annet problem er at når en klorer humus-rikt vann vil det kunne danne seg helseskadelige stoffer. Kloren reduseres til klorid ved oksidasjon av organisk stoff som humus er. Som en bieffekt vil noe klor bindes til det organisk stoffet slik at det dannes klorerte organiske forbindelser som biprodukt. Noen av disse gir luktulemper, mens andre kan ha kreftfremkallende effekt (se trihalometaner). I Norge er det lave klornivåer i drikkevannet generelt, for å unngå disse biproduktene. Det gjør vi i vannverket også. Vi etterstreber å ha så lavt klornivå som det er hygienisk mulig.

Hvis en har ozon-rensing som vi ikke har per 2024 vil også ozonen inaktiveres ved at det oksiderer organisk stoff som humus. Humus som er delvis nedbrutt ved oksidasjon, vil kunne forårsake økt begroing i ledningsnettet, og derved øke slamdannelsen.

Drikkevannsforskriften angir at fargenivået skal være «akseptabel for abonnentene». Mattilsynet anbefaler at fargetallet ikke overskrider 20 mg Pt/l. I vann fra norske vannverk er det registrert fargetallsverdier fra 0 til ca. 150. På landsbasis ligger gjennomsnittet i området 10-15. Når fargetallet er høyere enn 25 mg Pt/l vil fargen være fremtredende, og humusinnholdet vil kunne forårsake misfarging av klesvask og forårsake avleiringer i ledningsnett som kan forårsake at slam kommer i kranene, og dette vil også kunne bidra til økt korrosjon.

Grenseverdi: Akseptabel for abonnentene, anbefaling: <20 mg Pt/l
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Har ikke krav om analysemetode i drikkevannsforskriften

Hardhet – Se kalsium og magnesium

Lukt – Grenseverdi – ingen unormal endring

Grenseverdi: ingen unormal endring
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Smak – Grenseverdi – ingen unormal endring

Grenseverdi: akseptabelt for abonnentene
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Totalt organisk karbon (TOC) – Grenseverdi: ingen unormal endring

TOC måler organiske stoffer i vannsystemet, dvs. karbonbaserte urenheter. Høy TOC skyldes oftest organisk materiale i form av humusstoffer i vannet. Vannforekomster kan også ha høyt innhold av organiske stoffer pga. utslipp fra jordbruk og næringsmiddelindustri. I en rekke vannforekomster kan innholdet av organiske stoffer være høyt på grunn av alger.

Organisk materiale vil kunne fremme mikrobiologisk vekst i ledningsnettet. Organiske stoffer fra jordbruks‑ og industriavløp vil kunne inneholde sprøytemidler, og vil dessuten i likhet med humus kunne danne helseskadelige stoffer ved klorering av vannet. Klorering av vann med høyt innhold av organisk stoff fra jordbruk kan gi meget ubehagelig lukt og smak på drikkevannet. En annen årsak kan være algeprodusert organisk materiale, som kan være helsemessig betenkelig pga. dannelse av algegiftstoffer. Alger kan også gjøre vannbehandlingen mindre effektiv.

I drikkevannsforskriften er grensen for TOC betegnet som «Ingen unormal endring». Der innholdet av organisk stoff skyldes humus, vil det være samsvar mellom grenseverdiene for fargetall, totalt organisk karbon og kjemisk oksygenforbruk. Der innhold av organisk materiale ikke skyldes humus, dvs. der verdier for kjemisk oksygenforbruk og/eller total organisk karbon ligger høyere enn hva som ventes etter målt fargetall, bør man finne årsaken til dette før vannkilden vurderes benyttet til drikkevann.

Som indikasjon på god drift av koaguleringsanlegg som skal fungere som hygienisk barriere, bør TOC ut fra anlegget være under 3 mg C/l. Vi har per 2024 ikke koaguleringsanlegg.

Grenseverdi: ingen unormal endring
B-gruppe prøve. Det er ikke nødvendig å måle denne parameteren for forsyninger på mindre enn 10 000 m³ per døgn¹⁰. MEn vannkilden inneholder mye organisk materiale så det er lurt å ta den med.
Analyseres ved metoden CEN 1484

Turbiditet – Grenseverdi: akseptabelt for medlemmene, anbefaling under 1 NTU

Over grenseverdi indikerer at filtreringen er i ulage

Turbiditet er et mål på uklarhet i vannet, spesielt med tanke på finpartikulært materiale.
Årsaken til turbiditet i norske vannkilder kan være sterk algevekst, breslam, utfelte jern- og manganhydroksider, og erosjonsprodukter.

Turbiditet som skriver seg fra råvannskilden, skal reduseres gjennom vannbehandlingen. Drikkevannets turbiditet kan øke gjennom transporten i ledningsnettet som følge av korrosjon og slam i rørene, eller på grunn av etterfelling av jern-, eller aluminiumhydroksider fra vannbehandlingskjemikalier. I enkelte råvannskilder, spesielt elver og bekker, kan turbiditeten svinge betydelig avhengig av avrenningsforholdene, som varierer med årstidene. Grumset vann kan da i perioder passere vannbehandlingsanlegget dersom dette ikke er tilpasset slike variasjoner.

Turbiditet er en indikatorparameter for om koagulering og filtrering foregår under tilstrekkelig kontroll, og indikerer om prosessen utgjør en hygienisk barriere i vannbehandlingsanlegget. Dybdefiltrering (filtrering gjennom sand, antrasitt e.l.) fjerner større partikler som skyldes alger, jern, kalk, plantemateriale, elvegrums osv.

Turbid vann representerer ikke noe helsemessig problem ved konsum. Leirmineraler og andre jordpartikler er lite løselige og vil stort sett passere gjennom tarmen uten at stoffene tas opp. Men er turbiditeten økt på grunn av oppblomstring av giftproduserende alger kan det være helseskadelig. Partikler i råvannet kan redusere desinfeksjonseffektiviteten både ved klorering, ozonering og UV-bestråling, og kan derfor ha indirekte helsemessig betydning.

Drikkevannsforskriften angir «akseptabelt for medlemmene» som grenseverdi, men Mattilsynet anbefaler at turbiditeten ikke overskrider 1 NTU ved vannforsyningssystemer som benytter overflatevann som hos oss. En verdi på <1 NTU er ønskelig på grunn av desinfeksjons-effektiviteten. Grunnen til at grenseverdien er satt ut fra vannbehandlingsanlegget, er at det må regnes med en økning i turbiditet som følge av korrosjon og slam i rørene, eller på grunn av etterfelling av jern-, mangan- eller aluminiumhydroksider i nettet. Trykkstøt og kraftig tapping kan føre til at avsatt slam løsner i ledningsnettet. Dette vil kunne forårsake smaks- og luktproblemer, og føre til problemer med misfarging av sanitærutstyr, klesvask, med mer, og kan tyde på korrosjon på ledningsnettet. Kvalitetskravene for turbiditet er gitt dels av bruksmessige, dels av hygieniske årsaker. Høyt innhold av finpartikulært materiale gir vannet et grumset og lite estetisk utseende.

Leirpartikler fjernes ikke ved dybdefiltrering, men kan fjernes ved kjemisk felling e.l. Ved bruk av koagulering i vannbehandlingsprosessen, anbefales det at turbiditeten ligger under 0,2 NTU i utløpsvannet fra hvert enkelt filter. Vi bruker ikke koagulering pr 2024.

Grenseverdi: akseptabelt for medlemmene, anbefalt: <1 NTU
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Analyseres ved metoden NS-EN ISO 7027

Mineraler, salter, metaller og kjemikalier

1,2-dikloretan – Grenseverdi: 3,0 µg/l

1,2-dikloretan eller etylendiklorid er et klorert hydrokarbon (klorert alkan), som hovedsakelig brukes som et mellomprodukt i produksjonen av VCM (vinylklorid monomer) for framstilling av PVC-produkter. Stoffet inngår også i produksjonen av klorinerte løsemidler. Tidligere ble stoffet brukt blant annet som avfettingsmiddel av metaller og som antibankemiddel i blybensin. 1,2-dikloretan kan også dannes i forbrenningsprosesser, når klor er til stede¹¹. Norge har som mål om at det skal fases ut. Virksomheter som skal bruke det må søke om løyve. ¹².

Klorerte alkaner som er ansett for å være helseskadelige er 1,2‑dikloretan og karbontetraklorid, hvorav førstnevnte er angitt med grenseverdi i drikkevannsforskriften. Det er kreftfremkallende¹³. Drikkevannsforskriften har ingen grenseverdi for karbontetraklorid (CCl4). Det er mulig kreftfremkallende for mennesker, men ikke påvist.

Grenseverdi: 3,0 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Akrylamid – Grenseverdi: 0,10 µg/l

Rester av akrylamidmonomerer finnes i koagulanter av polyakrylamid som benyttes til behandling av drikkevann (ionebyttemasse). Ved bruk som kjemisk produkt til behandling av drikkevann refererer grenseverdien seg til restkonsentrasjonen av monomer i vann, beregnet ut fra maksimalt innhold av monomer i polymerløsningen og doseringsmengde. Dersom beregninger viser at verdiene overskrides, må doseringen reduseres.

Polyakrylamider er også benyttet som tetningsmidler ved bygging av drikkevannsbassenger. Ved bruk i materialer i kontakt med vann refererer verdien seg til restkonsentrasjonen av monomer i vann, beregnet i henhold til spesifikasjoner av maksimum utløsning fra tilsvarende polymer i kontakt med vann (gjelder epoksybelegg og tettemasser)

Det er god kontroll med bruk av slike midler ved norske vannverk ved at det er satt grense for hvor mye monomerinnholdet kan være i en polymer som tilsettes drikkevann, samtidig som det er grense for tillatt maksimal tilsetning til vannet.

Akrylamid i norsk drikkevann representerer ikke et helseproblem pga regulering. Det er sannsynlig kreftfremkallende for mennesker.

Grenseverdi: 0,10 µg/l
B-gruppe prøve, men kun hvis farekartleggingen viser at kan være relevant
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Aluminium – Tiltaksgrense: 0,2 mg/l

Aluminium i oppløst form finnes i alle naturlige vannforekomster på grunn av kjemisk erosjon av mineraler. Aluminium er et av de mest utbredte grunnstoffer i jordskorpa. Spesielt mye finner man i glimmer, feltspat og leire. På grunn av sur nedbør har forekomsten av aluminium i vann i Norge økt. Vann fra forsurede områder med pH<5 har ofte 0,1-0,5 mg/l og kan inneholde over 1 mg/l Al.

Aluminium benyttes også som fellingsmiddel i vann-behandlingsanlegg (koaguleringsanlegg).Ved problemer eller feil som kan oppstå i anlegget kan fellingsmiddelet være en aluminiumskilde. Vi har per 2024 ikke koaguleringsanlegg.

Utfelt aluminium kan gi dårlig smak og misfarging av vannet. Det er ikke grunnlag for å anta at Al i drikkevann har helsemessige betydning for friske. Men for nyresyke pasienter i dialyse må vannet ikke overstige 10 µg Al/l. Og melk til nyresyke spedbarn bør tillages av vann med lavt Al-innhold.

Tiltaksgrense: 0,2 mg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Ammonium (NH4) – Tiltaksgrense: 0,50 mg/l eller 0,4 mg N/l

Ammonium dannes i naturen ved biologisk nedbrytning av nitrogenholdige plante- og dyrerester. Høyt innhold finnes i husdyrgjødsel, kunstgjødsel og kloakkvann. En del kommer også som nedbør. Innholdet i vann er ofte svært lavt da det dels absorberes i jorden og dels hurtig oksideres til nitrat når det er oksygen til stede. Men i humuspåvirkede innsjøer kan det dannes et oksygenfattig lag nær bunnen under stagnasjonsperioder (sommer og vinter), hvor det kan opptre høye ammoniumkonsentrasjoner. Ammoniumeksponeringen fra miljøet, herunder drikkevann, er helt ubetydelig i forhold til kroppens eget naturlige nivå av ammonium.

Ammonium tilsettes ved enkelte vannverk for å få dannet kloramin som har bakteriehemmende virkning over en viss tid, slik at man kan oppnå konserverende effekt ute på ledningsnettet. Men ikke hos oss. Ammonium kan ha indirekte helseeffekt ved at det svekker effekten av desinfeksjon av drikkevannet med klor og en må benytte mer klor. (Ved klorering av vannet reagerer ammoniumet med klor under dannelse av kloramin). VI tilsetter per 2024 ikke ammonium.

Fordi høye verdier kan indikere fersk kloakkforurensning analyseres drikkevann for ammonium. Det måles også fordi ammonium kan under visse forutsettinger omdannes til nitritt i ledningsnettet. Nitritt kan være helseskadelig (kan bidra til mage-tarm kreft ved langvarig eksponering. Dette fordi nitritt kan omdannes til nitrosaminer i kroppen. Noen typer av disse er kreftfremkallende).

Tiltaksgrense: 0,50 mg/l eller 0,4 mg N/l
B-gruppe prøve så analyseres hver andre år
Analyseres ved metoden

Antimon – Grenseverdi: 5,0 µg/l

Antimon er et forholdsvis sjeldent metall i naturen. Elementært antimon danner meget harde legeringer med kobber, bly og tinn. Kilder til forurensing er skytebaner og aske fra avfallsforbrenning (av produkter hvor antimon er brukt som flammehemmer)¹⁴. Det kan tilføres drikkevann som en forurensning fra armatur på ledningsnettet. Antimonforbindelser brukes i terapeutiske midler. Forekomsten i vannkilder er vanligvis lav, under 0,1-0,2 µg/l. Dersom antimon-tinn-legeringer erstatter bly som loddemetall, vil konsentrasjonen av antimon kunne øke i drikkevannet. Beregnet inntak av antimon for voksne er omkring 0,02 mg/dag. Helseeffektene er avhengig av hvilken form antimon er i ved opptak. (Antimontrioksid (SbO₃) er mulig kreftfremkallende, mens antimontrisulfid (SbS₃) ikke kan klassifiseres som kreftfremkallende). Selv om det er visse beviser på at antimon kan være kreftfremkallende hvis det pustes inn, er det ingen data som tyder på at antimon er kreftfremkallende med mat og drikke inntak. Nyere studier tyder dessuten på at antimon frigjort fra legeringer til drikkevann finnes som antimon(V) okso-anion, en mindre giftig form.

Grenseverdi: 5,0 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Arsen – Grenseverdi: 10 µg/l

Norske undersøkelser har vist at As bare finnes i konsentrasjoner < 0,2 µg/l i naturlig, uforurenset vann, men kan finnes i vannet som følge av industriell aktivitet, f.eks. impregnering av treverk og kontakt med trykkimpregnert treverk av gammel type.

Arsen er kreftfremkallende, og enkelte arsenforbindelser (3-verdige) er sterkt giftige. Arsen akkumuleres lett i en del vannorganismer, og organiske arsenforbindelser kan opphopes i næringskjeden. På grunn av den lave forekomsten av arsen i norsk råvann, er eksponeringen gjennom drikkevann ubetydelig og eksponeringen gjennom drikkevann representerer ingen helsemessig risiko her i landet.

Grenseverdi: 10 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Asbest – ingen grenseverdi satt – ikke krav til testing

Asbest er en fellesbetegnelse på en gruppe mineraler der hovedbestanddelen er silisium, men med tilsatsstoffer som natrium, magnesium, kalsium, mangan og jern. Asbest finnes i berggrunnen, men mesteparten av asbest i drikkevannet skyldes utløsning fra asbestsementrør pga. aggressivt vann. Andelen asbestsementrør i det norske drikkevannsnettet går stadig ned.

Asbestfibermengdene i luft er normalt lave i miljøer der det ikke finnes skadde asbestmaterialer eller andre eksponeringskilder. Såkalte andre eksponeringskilder kan være asbestfibrer frigitt til innemiljøet fra vannforstøvere som benytter asbestforurenset vann fra drikkevannsforsyningen.

Dyreeksperimentelle studier har ikke gitt holdepunkter for at asbest inntatt gjennom munnen er kreftfremkallende. De fleste epidemiologiske studier kan ikke vise noen sammenheng mellom asbesteksponering via drikkevann og økt kreftrisiko. Selv om asbest er kjent som et kreftfremkallende stoff ved inhalasjon, er det ikke tilgjengelig epidemiologiske data som støtter en hypotese om økt kreftrisiko ved inntak av asbestfibrer gjennom mage-tarmkanalen, f.eks. ved eksponering via drikkevann.

Det foreligger ingen grenseverdi for maksimalt tillatt mengde asbestfiber i drikkevann. Det er heller ingen forhold som tilsier at det bør opprettes noen form for norm. Man ønsker imidlertid å ta materialet ut av bruk i drikkevannsforsyningen pga. den korrosjonen som skjer, og derav følgende korte levetid, mange steder.

Barium – ingen grenseverdi satt – ikke krav til testing

Innholdet av barium i norske vannforekomster ligger i området < 25-300 µg/l, og skriver seg primært fra naturlige kilder. Barium har alvorlige toksiske effekter på hjerte, blodkar og nerver. Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for barium. Innholdet av Ba i norsk drikkevann anses ikke å ha noen helsemessig betydning.

Benzen – Grenseverdi for Benzen: 1,0 µg/l

Benzen og lavere alkylbenzener som toluen og etylbenzen er benyttet i stor skala i kjemisk industri i produksjonen av for eksempel fenol og cykloheksan. Stoffene blir også brukt som løsningsmidler. Store mengder benzen sammen med toluen og xylen brukes i motorbensin¹⁵. Stoffene er flyktige og er påvist i større konsentrasjoner i grunnvann enn i overflatevann.

Benzen er giftig¹⁵.Toluen (metylbenzen) er giftig ved høye doser. Toluen benyttes i plastproduksjon som løsningsmiddel i fargepulver. Toluen er i Norge blitt påvist i svarte plastrør som benyttes i vannledningsnettet. Stoffet kan forårsake «plastsmak» på vannet. Xylen (dimetylbenzen) er giftig (påvirker nervesystemet), men det mangler data for påvirkning fra oralt inntak. Xylen har betydelig anvendelse som løsningsmiddel. Stoffet forårsaker dårlig lukt og smak på vannet i lave konsentrasjoner

Benzen har grenseverdi. Men det er ikke angitt noen grenseverdier for toluen og xylen, da det dekkes av den generelle normen om at vannet ikke skal ha merkbar lukt og smak

Grenseverdi for Benzen: 1,0 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Benzo(a)pyren (en PAH forbindelse) – Grenseverdi: 0,01 µg/l

Stoffets er kreftfremkallende. Det benzo(a)pyren er assosiert med andre PAH-forbindelser med kreftfremkallende virkning. Benzo(a)pyren tjener således som en indikator for hele gruppen.

Grenseverdi: 0,01 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Beryllium – ingen grenseverdi satt – ikke krav til testing

Beryllium er et lettmetall som har gode mekaniske egenskaper og blir derfor brukt i ulike legeringer i luft- og romfartsteknikk. Beryllium-mineralene finnes blant annet i flusspatrik gneis og aplitt og pegmatitt. Om beryllium er kreftfremkallende for mennesker er omstridt. Innhold av beryllium i norske vannforekomster er lavere enn 1 µg Be/l

Bly – Grenseverdi: 10 µg/l

Norske vannkilder inneholder normalt små mengder bly, <1-5 µg/l. Det har skjedd en anrikning av blyinnhold i jordsmonn og innsjøsedimenter som følge av tidlige tiders bileksos, industriutslipp, og i Sør-Norge også som følge av langtransporterte forurensninger. Dertil antas også å skje en økt utløsning av bly til vannkilder fra stedlige mineraler pga. forsuring.

Surt, tærende vann vil kunne forårsake korrosjon og derav utløsning av tungmetaller, deriblant bly, fra ledningsnett og armaturer. Her til lands er det imidlertid blitt forbudt å bruke blyholdige legeringer i ledningsnett, loddemetall og armatur. Imidlertid viser en landsdekkende undersøkelse av spormetaller i vann fra norske vannverk (2) at det ble funnet signifikant høyere konsentrasjoner av tungmetaller, herunder bly, i renvannet enn i råvannet fra de fleste vannverk. Men omfattende analyser av rå- og renvann fra norske vannverk viser at blyinnholdet stort sett ligger under deteksjonsgrensen i norsk drikkevann. Eksponeringen for bly gjennom drikkevann anses derfor å være uten betydning. Det lave blynivået i norsk drikkevann innebærer ingen helsemessig risiko.

Bly er meget giftig og akkumuleres i kroppen. Det er mulig kreftfremkallende for mennesker. Barn og fostre er spesielt sensitive for blyeksponering. Bly virker på en lang rekke organer, bl.a. nervesystemet, og vil da spesielt kunne påvirke IQ hos barn, nyrene og bloddannelse. Selv forholdsvis lave nivåer av blypåvirkning vil kunne forårsake økning i blodtrykket hos menn.

Prøven bør tas på en vanlig «gjennomsnittsdag» i forhold til mengde vann produsert, og etter at tappepunktet har vært benyttet som vanlig. Hvis prøven bør tas fra et tappepunkt som ikke er i daglig bruk, bør vannet renne et par minutter før prøven tas.

Grenseverdi: 10 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Bor – Grenseverdi: 1,0 mg/l

Bor forekommer normalt i meget små mengder i norske vannforekomster. Høyest er det i vann fra borebrønner. Vann som er påvirket av sjøvann eller ligger i vulkanske bergarter kan ha noe høyere innhold. Borinnholdet i overflatevann er normalt lavere enn 0,1 mg B/l.

På grunn av det lave innholdet av bor i norske vannkilder er eksponeringen for bor gjennom drikkevann ubetydelig. Det lave innholdet av bor i norsk drikkevann har ingen helsemessig betydning.

Bor er ansett å være et essensielt element for mennesker, og dette tilsier at man må ha et minimumsinntak av bor. Data fra dyreforsøk indikerer at bor har potensial til å forårsake skadelig effekt på testikler (atrofi) og senket fødselsvekt. Det er ikke kjent om de effekter man ser i dyreforsøk gjelder for mennesker. I Tyrkia, hvor man har funnet de høyeste verdiene for bor i drikkevann, har man i epidemiologiske studier ikke funnet effekter av bor på fødselsresultater. Bor er verken gentoksisk eller kreftfremkallende. Senket fødselsvekt i dyreforsøkene er den effekten som begrunner den laveste grenseverdien.

Grenseverdi: 1,0 mg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Bromat – Grenseverdi: 10 µg/l

Bromat forekommer ikke naturlig i vannkilder, men kan dannes som biprodukt ved ozonering av råvann som inneholder bromid, samt som biprodukt ved svært høye UV-doser. Det er bare vannkilder i kystnære områder under påvirkning av sjøsprøyt, som kan tenkes å inneholde nok bromid til at bromatdannelse ved ozonering kan dannes i et slikt omfang at grenseverdien kan overskrides. Vi har ikke ozon-rensing ved vårt vannverk per 2024.

Det er mulig at det er kreftfremkallende for mennesker.

Grenseverdi: 10 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Cyanid – Grenseverdi: 50 µg/l, anbefalt under 10 µg/l

Cyanid undersøkes ikke systematisk i norske vannforekomster. Det er ikke påvist CN i mengder høyere enn 0,01 mg/l som følge av naturlig forekomst. Men det kan påvises som følge av industriell aktivitet, og eventuelt ved bruk av veisalt som inneholder heksacyanoferrat (ferrocyanid), hvor cyanid kan avspaltes ved lyspåvirkning.

Cyanideksponering via drikkevann er i Norge uten betydning. På grunn av den lave forekomsten av cyanid i norske vannforekomster, representerer denne forbindelsen ingen helsefare gjennom drikkevann. Påvirkning av brønner som følge av veisalting representerer heller ingen risiko. Så lenge vann påvirket av veisalt ikke inneholder klorid i så store konsentrasjoner at grenseverdien for klorid er overskredet, vil vannet heller ikke kunne inneholde fritt cyanid fra nedbryting av veisaltets innhold av ferrocyanid i konsentrasjoner som overskrider drikkevannsforskriftens krav.

Cyanid er meget giftig for mennesker. Men lave doser er ikke skadelige da detblir omdannet i kroppen.

Mattilsynet anbefaler at konsentrasjonen ikke overskrider 10 µg/l fordi høyere verdier kan indikere industriforurensning.

Grenseverdi: 50 µg/l, anbefalt <10 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Epiklorhydrin – Grenseverdi: 0,10 µg/l

Epiklorhydrin (3-klor-1,2-epoksypropan) brukes i produksjonen av glyserol, epoksybelegg og tettemidler, og i koagulanter. Det er god kontroll med bruk av slike midler ved norske vannverk. Så lenge vi ikke bruker tettemidler eller epoksy som er i kontakt med vannet trenger vi ikke analysere for det. Vi bruker ikke koagulanter per 2024.

Epiklorhydrin kan forårsake hudirritasjon, ødelegge lever og nyrer, samt påvirke sentralnervesystemet, og er sannsynlig kreftfremkallende for mennesker. Epiklorhydrin i norsk drikkevann representerer ikke et helseproblem.

Grenseverdi: 0,10 µg/l
B-gruppe prøve, men kun hvis farekartleggingen viser at kan være relevant
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Fluorid – Grenseverdi: 1,5 mg/l

Fluorid, eller fluor som det ofte kalles, er et mineral som finnes på jordskorpen. Fluorid finnes i berggrunnen i varierende mengde. Fluorid kan også skyldes industriutslipp. Fluoridinnholdet i overflatevann er vanligvis < 0,05-0,1 mg/l.

Det har ikke vært påvist at fluor i små mengder har vært skadelig for helsen. Fluorid i moderate mengder forebygger tannråte dvs karies (1,0-1,5 mg/l), men fluortabletter og fluortannpasta bør ikke brukes. I større mengder vil fluorid kunne forårsake misfarging og skade på tannemaljen hos omtrent halvparten av barn som drikker vannet (1,5-3 mg/l). ved enda større mengder (3-6 mg/l) vil tennene kunne bli skjøre og mindre motstandsdyktige, så gravide og ammende, samt barn under 7 år bør begrense bruken av dette vannet. Helseskader oppstår ved store doser (over 6 mg/l). Slikt vann bør ikke brukes til drikke.

Grenseverdi: 1,5 mg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Fenoler – ingen grenseverdi satt – ikke krav til testing

Det er ikke gjort systematiske registreringer av fenolinnhold i norske vannforekomster eller ved norske vannverk, men det har vært eksempler på at fenolutslipp fra industrien har forårsaket udrikkelig vann. Også en del ferskvannsalger kan produsere fenolforbindelser. Ved klorering av fenolholdig vann dannes klorfenoler som har en ubehagelig lukt og smak i svært lave konsentrasjoner. Noen klorfenoler er toksiske og kan virke kreftfremkallende i høye konsentrasjoner.

Glykoler – ingen grenseverdi satt – ikke krav til testing

Glykoler brukes i frostvæsker og i avisningsvæsker. Når de forekommer i vann, er det kun som forurensning. Ved flyplassene vinterstid er det en utstrakt bruk av slike midler, spesielt monopropylenglykol.

Det er ingen kjente helsemessige virkninger av de nivåer av glykoler som er funnet i drikkevann i Norge. Parameteren er imidlertid en indikasjon på uønsket forurensning som kan inneholde er rekke andre helseskadelige komponenter.

Det er ikke satt noen grenseverdi for glykoler i drikkevann.

Kalsium og magnesium – Hardhet – Ingen grense eller tiltaksverdi,
Kalsium anbefales mellom 15 mg/1 og 25 mg/l og magnesium under 10 mg/l.

Vannets hardhet avgjøres av innholdet av kalsium og magnesium. De fleste norske overflatevannkilder har bløtt vann, dvs at det inneholder lite kalsium og magnesium. Hensynet til hardt vann tilsier at magnesiuminnholdet bør være lavere enn 10 mg Mg/l. Kalsiumnivået anbefales å være over 15 mg Ca/l fordi dette beskytter mot korrosjon. Kalsiumnivået anbefales å være under 25 mg Ca/l for over dette nivået blir bruksmessige problemer særlig merkbare, og problemene øker ettersom hardheten øker.

I drikkevannsforskriften er det ikke satt krav til innholdet av kalsium, da det ikke er registrert negative helseeffekter av kalsium i drikkevannet, ei heller for magnesium.

Kalsium – Anbefalt mellom 15 mg Ca/1 og 25 mg Ca/l

Kalsium er vanlige grunnstoff som påvirker hardheten i vannet. Det forekommer ikke fritt i naturen, men bundet med mineraler. Kalsiuminnholdet når sjelden over 15 mg Ca/l. Høyt kalsiuminnhold i vannkilder skyldes kalkrik berggrunn. Kalking av sure vassdrag kan også gi et bidrag. Kalsium i drikkevannet kan også skyldes utløsning av kalk fra sementbaserte vannledninger eller bruk av kalk som alkaliseringsmiddel.

Bruksmessige problemer blir særlig merkbare når kalsiuminnholdet overstiger 25 mg Ca/l, og problemene øker ettersom hardheten øker. Høy hardhet forårsaker redusert vaskeeffekt på grunn av utfelling av uløselig kalksåpe. Problemer med manglende såpeskumming vil oppstå ved lavere hardhet i Norge enn i en rekke andre europeiske land. Det skyldes at kalsium i Norge er ”bundet til” karbonat, mens i de andre landene er kalsium hovedsakelig ”bundet til” klorid og sulfat. Det kan også skje utfelling av kalsiumkarbonat ved oppvarming av vannet. Dette vil igjen kunne forårsake skade på elektriske varmeelementer.

Samtidig er det gunstig at kalsiumkonsentrasjonen ikke er for lav fordi dette beskytter mot korrosjon, vesentligst i forhold til sementbaserte ledninger og ledningsbelegg. For vannverk som har mye asbestsementrør, bør det for å hindre videre tæring ikke nyttes vann med lavere kalsiuminnhold enn 10 mg Ca/l. Derfor anbefales det at nivået er over (høyere enn 15 mg Ca/l). Kalk benyttes i vannbehandlingen for å redusere korrosjon på ledningsnett.

Det er ikke registrert negative helseeffekter av kalsium i drikkevannet. Det er ikke oppgitt grense for kalsium i drikkevannsforskriften. Folkehelseinstituttet anbefaler at det ligger mellom 15 mg Ca/l og 25 mg Ca/l.

Magnesium – Anbefaling under 10 mg/l

Magnesium er et vanlig grunnstoff som påvirker hardheten i vannet. Det forekommer ikke fritt i naturen, men er bundet med mineraler. Magnesiuminnholdet i norsk drikkevann er ca. tredjedelen av kalsiuminnholdet, og når sjelden over 10 mg/l. Magnesium kommer normalt fra berggrunnen. I strøk nær kysten kan en vesentlig del stamme fra sjøvann via nedbøren.

Det daglige inntak av magnesium er essensielt, og bidraget fra drikkevann utgjør vanligvis bare en meget liten del av behovet. Magnesium kan forårsake bitter smak på vannet i høye konsentrasjoner. Smaksproblemer vil normalt ikke oppstå før innholdet overstiger 100 mg Mg/l, men tilstedeværelsen av klorid i drikkevannet samtidig med magnesium, vil kunne gi smaksproblemer ved lavere magnesiuminnhold. Konsentrasjoner på 10 mg Mg/l og 35 mg CI/l oppblandet i destillert vann gir vannet en tydelig bitter smak. Hos følsomme personer kan avførende effekt oppstå ved et innhold av magnesuimpå ca 300 mg/l dvs. ca. 50 mg/l Mg.

Det er ikke oppgitt en grense for magnesium i drikkevannsforskriften. Siden Mg-innholdet i norsk drikkevann sjelden overstiger 10 mg/l, og det ikke oppstår helsemessige virkninger av såpass lave konsentrasjoner, har Mg i drikkevann ingen helsemessig betydning. Hensynet til hardt vann tilsier at magnesiuminnholdet bør være lavere enn 10 mg Mg/l.

Hydrogensulfid – ingen grenseverdi satt – ikke krav til testing

lleluktende hydrogensulfidgass dannes under oksygenfattige forhold ved nedbrytning av svovelholdig organisk materiale, og når organisk stoff nedbrytes med kjemisk bundet oksygen fra sulfater. Ofte til stede i grunnvann og i de dypere lag av eutrofe (næringsrike) og dystrofe (humusholdige) innsjøer sommer og vinter. Kan også dannes ved nedbrytning av organisk materiale sedimentert i ledningsnettet.

Hydrogensulfidgass er giftig i små mengder, men lukter så ubehagelig, selv i ørsmå mengder, at vannet ikke kan drikkes.

Det er ikke angitt noen grenseverdi. En vanlig vannbehandlingsmetode er lufting av vannet. Hydrogensulfidholdig vann vil ofte også inneholde oppløst jern og/eller mangan, og disse metallene vil kunne felles ut igjen som rødbrunt eller svart bunnfall etter lufting.

Hydrokarboner, mineraloljer – ingen grenseverdi satt

Hydrokarboner i en vannkilde vil alltid være forårsaket av utslipp eller forurensninger. Lekkasjer fra fyringsolje- og drivstofftanker kan utgjøre en trussel mot enkeltbrønner i bebygde områder. Grunnvann er spesielt utsatt ved tilførsler av slike forbindelser, da det kan gjøre vannet udrikkelig i svært lang tid. Utslipp til innsjøer og elver vil sjelden medføre noen akutt fare for vannforsyningen på grunn av fortynning, avdampning og nedbryting. Et drikkevannsinntak vil dertil oftest være dypt plassert i en innsjø.

Det råder usikkerhet om mikromengder av mineraloljer i drikkevann kan være helseskadelig. På grunn av mulig innhold av kreftfremkallende komponenter, bør mineraloljer ikke finnes i drikkevann. Undersøkelser har vist klar sammenheng mellom overhyppighet av enkelte krefttyper og eksponering for transformatorolje. Mineraloljer luktes og smakes i mikrokonsentrasjoner. 1 µg/l er ansett for å være luktgrense for de mest luktsterke forbindelsene.

Det finnes ingen grenseverdi for total hydrokarbonnivå i drikkevannsforskriftens, men det finnes grenseverdier for enkeltsubstanser og undergrupper, se benzen og polyaromatiske hydrokarboner.

Jern – Tiltaksgrense: 2 mg/l, anbefalt under 0,1 mg/l

Jern er et vanlig grunnstoff. I vannforekomster kommer jern normalt fra sedimentene, berggrunnen eller jordsmonnet. Jern kan opptrer sammen med humus fra myrområder og vannet vil da ha høyt fargetall. Jern kan også være kjemisk løst i vannet (toverdig jern). Vannet vil da være klart, men ved tilgang til oksygen felles jernet ut (treverdig jern). Dette kan forårsake tetting av filter og pumpeutstyr. Om utfellingen skjer i rørsystemet, kan dette forårsake misfarging av sanitærutstyr og klesvask, grums eller små gulbrune klumper i drikkevannet.

Høye konsentrasjoner skyldes gjerne at jern er bundet til organisk materiale i vannet (humus) eller tæring på jernrør. Høye nivåer av jern har ingen kjente helseskader for et flertall av befolkningen, med mindre man har en arvelig disposisjon for jernoverskudd (hemokromatose) eller noen typer blodkreft.

Forhøyede jernkonsentrasjoner vil kunne medføre bruksmessige problemer i form av farge og også gi vekstmuligheter for bakterier. Utfelt jern i vannet vil kunne redusere desinfeksjonseffektiviteten. Ved UV-anlegg kan partiklene skjerme for UV-strålene, og mikroorganismer vil dermed kunne passere gjennom anlegget. Foreligger jernet i redusert form, vil det gi vekstmuligheter for jernbakterier. Vekst av slike bakterier kan føre til at det dannes store mengder rustslam i ledninger og bassenger.

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for jern satt til 0,2 mg/l Fe. Folkehelseinstituttet anbefaler likevel at det bør være under 0,1 mg Fe/l fordi det i visse tilfeller vil kunne skape bruksmessige problemer og mikrobiell beleggdannelse.

Tiltaksgrense: 0,2 mg/l, anbefalt <0,1 mg/l
B-gruppe prøve så analyseres hver andre år (A-gruppe hvis jern blir brukt til å behandle vannet, men det gjør ikke vi)
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Kadmium – Grenseverdi: 5,0 µg/l, anbefaling under 3 μg/l

Kadmiuminnholdet i norske vannforekomster er lavere enn 1 µg/l. I områder med spesielt surt vann kan kadmium løses ut fra grunnen, og i de sørligste landsdeler kan man få et bidrag fra atmosfærisk langtransport. Videre kan det komme ut i vannforekomster fra industriutslipp. Kranvann kan etter henstand i ledningsnett og armatur inneholde betydelige mengder kadmium. Sink som nyttes til galvanisering og loddemetall kan inneholde noe kadmium. Nyere armatur skal ikke inneholde kadmium. Mat er hovedkilden til daglig eksponering forkadmium. Daglig inntak er beregnet til 10-35 µg. Røyking er en betydelig tileggskilde.

Kadmium er meget giftig og akkumuleres i kroppen, avhengig av kadmiumforbindelsens løselighet. Den biologiske halveringstiden for kadmium som har avsatt seg i nyrene, er beregnet til 10-35 år for mennesker. Kadmium har giftvirkning på en lang rekke av kroppens organer og funksjoner som nyrer, benbygning og blodtrykk. Kadmium akkumuleres lett i en del vannorganismer, utskilles langsomt og nedbrytes ikke, slik at stoffet kan opphopes i næringskjeden. Kadmium er også klassifisert som sannsynlig kreftfremkallende for mennesker ved eksponering gjennom inhalasjon. Det er ingen tegn på at kadmium er kreftfremkallende gjennom mat og drikke), og det er heller ikke klare tegn på at kadmium er gentoksisk.

Eksponeringen for kadmium gjennom drikkevann er lav i Norge, og innebærer ingen helsemessig risiko i seg selv. I drikkevannsforskriften er grenseverdien for kadmium satt til 5,0 µg/l. Mattilsynet anbefaler at konsentrasjonen av kadmium ikke overskrider 3 μg/l, grunnet at det er et kreftfremkallende stoff som oppkonsentreres i kroppen over tid.

Grenseverdi: 5,0 µg/l, anbefaling <3 μg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Kalium – ingen grenseverdi satt – ikke krav til testing

Kalium er et metallisk grunnstoff. Kalium anses ikke å være helsemessig eller bruksmessig betenkelig. Kalium er imidlertid en forurensningsindikator. Dersom det forekommer et uventet høyt innhold av kalium i drikkevannet, bør det foretas en samlet vurdering av vannets bakteriologiske kvalitet samt innhold av organisk stoff, ammonium, nitritt, nitrat og totalfosfor for å konstatere om vannet er forurenset av kloakk, utslipp fra landbruket eller annet.

Karbondioksid (CO₂) – brukes ikke

På 1970-tallet var det krav til innhold av karbondioksid i norsk drikkevann (< 5 mg CO₂/l) for å redusere korrosjon. Drikkevannsforskriften angir i dag andre korrosjonsparametere (pH, alkalitet, kalsium, sulfat, klorid, sink og kobber). Karbondioksid benyttes sammen med kalsium til alkalisering av drikkevann.

Kjemisk oksygenforbruk (COD_Mn) – Anbefales under 5 mg/l – ikke krav til testing

Det er ikke nødvendig å måle denne dersom totalt organisk karbon måles som hos oss.

Det anbefales at COD_Mn (KMnO₄) er 5 mg/l .Som indikasjon på god drift av koaguleringsanlegg som skal fungere som hygienisk barriere, bør COD_Mn ut fra anlegget være under 3 mg O/l. Vi har ikke koaguleringsanlegg per 2024

Ikke satt som krav at testes i drikkevannsforskriften

Klor – Fritt – Anbefalt grense mellom 0,05 til 5 mg Cl/l, men ikke krav til testing

Fritt klor finnes ikke naturlig. Desinfeksjonsmiddelet skaper den aktive formen av klor som er tilgjengelig for desinfeksjon i vannet. Fritt klor over 0,05 etter minst 30 minutters kontakttid gir normalt en tilfredsstillende hygienisk barriere mot bakterier og virus. Hvis klorering er eneste hygieniske barriere (dvs det er ingen annen hygienisk rensing) bør dosen økes, men likevel ikke overskride 5 mg Cl2/l¹⁶

Ikke satt som krav at testes i drikkevannsforskriften

Klorid (Cl) – Tiltaksgrense: 250 mg/l, anbefales under 200 mg/l

Både grunnvannskilder og overflatekilder her i landet har normalt lavt innhold av klorid, lavere enn 25 mg Cl/l. Innhold av natriumklorid (NaCl) i berggrunnen og tilførsel fra nedbør bestemmer normalt innholdet. Forurensning for eksempel fra veisalt (CaCl2), vil også kunne gi et bidrag.

Det er ikke knyttet negative effekter til inntak av kloridionet, men til det assosierte kationet natrium (Na).

Kloridinnholdet i drikkevann har stor betydning for vannets korrosivitet. Kloridionet bidrar til å øke vannets elektriske ledningsevne, og korrosjonsprosessen går hurtigere jo høyere ledningsevnen er. Innholdet av klorid gjør vannet særlig korrosivt der innholdet av bikarbonat er lavt. Høyt kloridinnhold vil kunne forårsake økt utløsning av betenkelige tungmetaller fra ledningsnett, armatur osv. Høye verdier av klorid kan foruten å gi korrosjonsproblemer gi dårlig smak på vannet. Smaksgrensen er ca. 250 mg Cl/l.

Drikkevannsforskriftens tiltaksgrense for klorid er 250 mg/l. Det heter i merknaden at vannet ikke skal være korrosivt. Mattilsynet anbefaler at konsentrasjonen av klorid ikke overskrider 200 mg/l for å unngå korrosjon i vannledningene og mulig smak på vannet.

Tiltaksgrense: 250 mg/l, anbefales <200 mg/l
A-gruppe prøve så analyseres hver måned hos oss
Analyseres ved metoden

Kobber – Grenseverdi: 2,0 mg/l, anbefales under 1 mg/l

Kobberinnholdet i norske vannkilder er meget lavt, < 2-20 µg/l. Det kan imidlertid forekomme svært høye verdier i drikkevannet (opptil flere mg/l Cu) på grunn av korrosjon på kobberrør og armatur. Utløst kobber kan skyldes at vannet er spesielt korrosivt, at vannet har passert lange rørledninger av kobber, eller har stått lenge i rørene. Temperaturen påvirker utløsningen. Vann fra varmtvannskran inneholder ofte meget høye kobberverdier. Kobber kan også avsettes seg over tid på overflater i kokekar, for igjen å utløses ved koking av sure væsker/drikker. Det er observert forgiftninger med oppkast etter oppvarming av julegløgg i vannkokere som ellers bare brukes til oppvarming av rent vann. Ved uttapping av henstandsvann i armatur/ledningsnett før kranvannet benyttes til drikke og matlagning, reduseres imidlertid kobberinnholdet betydelig. Varmtvannet bør aldri benyttes ved tillaging av mat eller drikke, der hvor vannet inngår i det man spiser eller drikker.

Kobber er et essensielt element for kroppen. Det er fortsatt usikkerhet med hensyn til kobberets giftighet for mennesker, spesielt barn. Det vil normalt ikke finne sted noen opphopning i kroppen. Ved høy eksponering via drikkevann (over 3 mg/l) kan det hos enkelte opptre akutt mageirritasjon. I motsetning til hos voksne, er kobbermetabolismen hos spebarn ikke så godt utviklet. Enkelte undersøkelser har vist at man ikke kan utelukke en sammenheng mellom langvarige diareer hos barn og kobberholdig drikkevann. Personer med Wilsons sykdom tåler ikke kobber selv i små mengder fordi de ikke har en normal utskilling,

Grønnfarging av hår, klesvask og sanitærutstyr kan forekomme ved konsentrasjoner over 1 mg Cu/l, og i konsentrasjoner over 3‑5 mg Cu/l gir kobber bitter smak på vannet. Kobber øker dessuten korrosjonen på en rekke metaller bl.a. jern, sink og aluminium, og fører for eksempel til punktkorrosjon i kokekar av aluminium.

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for kobber på 2,0 mg/l. I merknaden til grenseverdien heter det at prøven skal tas slik at den gir et representativt bilde av et ukentlig gjennomsnitt for vannet som brukes. Mattilsynet anbefaler at konsentrasjonen for kobber ikke overskrider 1 mg/l fordi slike nivåer kan føre til bruksmessige problemer som grønnfarging av hår, klesvask og sanitærutstyr.

Grenseverdi: 2,0 mg/l, anbefales 1 mg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Krom – Grenseverdi: 50 µg/l, anbefales 10 μg/l

Krominnholdet i norske vannforekomster er meget lavt, < 10 µg/l for totalt krom, når vannet ikke er påvirket av industri. Utløsning av krom fra armatur o.l. vil også kunne gi et bidrag. Cr forekommer i 6-verdig og i 3-verdig form.

Generelt er mat hovedkilden til kromeksponering, og drikkevannets bidrag er ubetydelig. Den lave forekomsten av krom i norsk drikkevann medfører ingen helsemessig risiko.

6-verdig krom (Cr(VI)) er helseskadelig. I upåvirket vann er den 3-verdige formen Cr(lII) den dominerende, men i klorert og luftet vann er 6-verdig krom den dominerende formen. 6-verdig krom vil til en viss grad reduseres til 3-verdig krom i magesekken. 6-verdig krom kan føre til skader på lever og nyrer, forårsake anemi og hemolyse, og det er gentoksisk og også registrert kreftfremkallende.

Mattilsynet anbefaler at konsentrasjonen av krom ikke overskrider 10 μg/l. Dette er fordi norsk drikkevann generelt inneholder lite krom, slik at verdier over 10 μg/l kan indikere industriforurensning. Dette kan bety at også andre forurensninger er tilstede, som ikke blir oppdaget på annen måte.

Grenseverdi: 50 µg/l, anbefales 10 μg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Kvikksølv – Grenseverdi: 1,0 µg/l

Innholdet av kvikksølv i vannforekomstene er meget lavt, < 0,05 µg/l, men da kvikksølv kan akkumuleres i næringskjeden, er innholdet av kvikksølv i stor matfisk funnet å være betenkelig høyt, også i fisk fra lite forurensede vannkilder. Dersom det påvises Hg i vann fra norske vannkilder, skyldes dette utslipp fra industriell aktivitet som f.eks. galvanisk industri, eller tidligere utslipp fra treforedlingsindustri (papirproduksjon) og beising av såkorn. Kvikksølv kan akkumuleres i sedimentet i innsjøer og vil kunne frigjøres til vannmassene under spesielle forhold.

Hovedkilden til kvikksølveksponering er mat, spesielt fisk, og bidraget fra drikkevann er helt ubetydelig.

Kvikksølv er meget giftig, særlig organiske kvikksølvforbindelser. Nyrer og nervesystem er mest utsatt. Kvikksølv utskilles langsomt fra organismen, nedbrytes ikke og kan derfor akkumuleres i kroppen.

Grenseverdi: 1,0 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Mangan – Tiltaksgrense: 0,05 mg/l

Mangan kommer normalt fra berggrunnen og er vanligvis lavere enn 0,05 mg/l i norske vannkilder. Innholdet kan imidlertid være høyere i humusholdig vann og i dypere lag av innsjøer i stagnasjonsperiodene (sommer og vinter). Forsuring kan føre til økt manganinnhold i vannkilder. Et høyt nivå av mangan kan på samme måte som jern felle ut som svarte/brune partikler, og også bidra til bakterievekst. Konsentrasjoner høyere enn 0,1 mg Mn/l kan gi dårlig smak på vannet. Vannet vil som regel oppleves som udrikkelig ved konsentrasjoner lavere enn hva som anses som helsemessig betenkelig.

Mangan er et essensielt sporstoff, som betyr at mennesker trenger å få i seg små mengder gjennom kosten. Et ekstremt stort inntak av mangan kan ha skadelig virkning på sentralnervesystemet.

I drikkevannsforskriften er grensen for mangan satt til 0,05 mg/l og er basert på bruksmessige aspekter. Ved høyere manganinnhold enn 0,05 mg Mn/l kan det oppstå avsetninger i ledningsnettet. Avsetningene kan være av kjemisk eller bakteriologisk natur. Begroing med manganbakterier kan gi store slammengder, og føre til problemer for brukerne. Utfelt mangan i vannet kan indirekte ha helseeffekt ved at desinfeksjonseffektiviteten av UV-anlegg reduseres.

Tiltaksgrense: 0,05 mg/l
B-gruppe prøve så analyseres hver andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Natrium (Na)- Tiltaksgrense: 200 mg/l, anbefalt under 100 mg/l

Natrium er et grunnstoff. Innholdet i overflatevannkilder er vanligvis 1-15 mg Na/l, og er høyest nær kysten som følge av havvannspåvirkning under siste istid. I grunnvann kan innholdet variere fra 1 til flere hundre mg/l.

Innholdet av natrium i norsk drikkevann er generelt lavt, og innebærer ingen generell helserisiko for befolkningen. Bidraget fra drikkevann er meget lavt i forhold til Na-eksponeringen gjennom matvarer. Folkehelseinstituttet skriver at for den del av befolkningen som er på diett pga høyt blodtrykk (og må ha et natriuminntak lavere enn 2 g Na/dag), bør ikke drikkevannet inneholde mer enn 100 mg Na/l. Barn, især spedbarn, tåler mindre salt enn voksne.

I drikkevannsforskriften er grensen for natrium satt til 200 mg/l av smaksmessige årsaker. Høyt innhold av natriumsalter vil kunne gi saltsmak på vannet.

Tiltaksgrense: under 200 mg/l, anbefalt 100 mg/l
B-gruppe prøve så analyseres hver andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Nitrat – Grenseverdi: 50 mg/l
Nitritt – Grenseverdi: 0,5 mg/l

Nitrat (NO3) og nitritt (NO2) er en del av nitrogenkretsløpet i naturen. Kretsløpet beskriver hvordan nitrogen beveger seg mellom levende organismer, atmosfæren, vann og jorda. I dette kretsløpet blir natrium forvandlet til nitrogenoksider, nitrat, nitritt og ammonium av lyn, jordbakterier, planter og dyr.

Verken nitrat eller nitritt kan bindes i jorden, så begge vil følge vannbevegelsen. Nitrat i vannet hos oss vil komme med nedbør, og konsentrasjonen er vanligvis lav over Norge. Den har også rask naturlig omsetning. Derfor er konsentrasjonene av nitrat og nitritt oftest svært lave i norske drikkevannskilder. Nitrat- og nitritt-eksponering utgjør generelt ingen helserisiko for befolkningen i Norge.

Men drikkevann fra grunne brønner i jordbruksintensive områder kan inneholde mye nitrat og nitritt fra gjødsling, og representerer en helserisiko. Kloakkforurensing kan gi og gi et høyt innhold av nitrat og nitritt. I vannkilder som vår hvor det ikke er jordbruk i nedbørfeltet eller annen tilførselskilder, er nitratinnholdet i vannet gjennomgående lavt.

I drikkevannsforskriften er grenseverdiene for nitrat satt til 50 mg/l på bakgrunn av fare for utvikling av methemoglobinemi hos spedbarn. Nitritt kan være helseskadelig (kan bidra til mage-tarm kreft ved langvarig eksponering. Dette fordi nitritt kan omdannes til nitrosaminer i kroppen. Noen typer av disse er kreftfremkallende).

Grenseverdiene er gitt som mg NO3/l og mg NO2/l. Analyseresultatene skal imidlertid rapporteres til Mattilsynet som mg N/l. Med en slik omregning er grenseverdien for nitrat på 10 mg N/l og for nitritt på 0,15 mg N/l.

Grenseverdi:
- Nitrat 50 mg NO3/l eller 10 mg N/l
- Nitritt 0,5 mg NO2/l eller 0,15 mg N/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Nikkel – Grenseverdi: 20 µg/l

Undersøkelser i norske vannkilder viser at nikkel kan finnes i konsentrasjonsområdet < 5-25 µg/l. De fleste analyser både av rå- og renvann har gitt resultater som ligger under deteksjonsgrensen. utløsning av nikkel fra armatur bidra til å øke konsentrasjonen opp til 1 mg/l i kranvann. Bare i spesielle tilfeller med avløp fra naturlige eller industrielle nikkelavsetninger i grunnen, kan konsentrasjonen i drikkevann bli enda høyere. Gjennomsnittlig daglig inntak gjennom mat og vann er 0,1-0,3 mg nikkel.

Det mangler tilfredsstillende studier av langtidseffekter ved inntak gjennom mat og vann med hensyn til generelle giftige effekter og effekt på forplantning, heller ikke foreligger tilstrekkelige data om det eventuell er kreftfremkallende. Nikkelallergi er meget vanlig, og det er vist at selv inntak av lave nikkelkonsentrasjoner kan fremkalle eksem hos følsomme personer. Nikkelinnholdet i norsk drikkevann innebærer genrelt ingen helserisiko.

Grenseverdien er satt på grunnlag av studier av forsøksdyr, og det er lagt inn store sikkerhetsmarginer for å kompensere for manglende studier av humane effekter. Denne grenseverdien gir tilfredsstillende beskyttelse for personer med nikkelallergi. I merknaden til kvalitetskravet heter det at prøven skal tas slik at den gir et representativt bilde av et ukentlig gjennomsnitt for det vann som konsumeres (normalt etter uttapping av henstandsvann).

Grenseverdi: 20 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Oksygen (O2) – Ikke krav om testing

Oksygeninnholdet avhenger av typen vannkilde. I norske elver og bekker er oksygeninnholdet høyt pga. rask utveksling med luften. Ved utslipp av organisk materiale til slike vannkilder vil det som regel skje nedgang i oksygeninnholdet rett etter utslippet, men det tar seg raskt opp igjen. I næringsfattige (oligotrofe) innsjøer er innholdet av oksygen høyt hele året og gjennom hele vannmassen. I næringsrike (eutrofe) og humusholdige (dystrofe) innsjøer kan det være fullstendig oksygenmangel i de dypere lag sommer og vinter som følge av nedbrytning av organisk stoff. I sommerhalvåret er overflatelaget i næringsrike vannkilder overmettet med oksygen om dagen pga. at oksygen dannes ved produksjon av organisk materiale (algevekst, produksjon av fastsittende vegetasjon).

Inntak av vann med lavt oksygeninnhold har ingen direkte helsemessige effekter. Men dersom oksygenfattig vann går direkte ut på ledningsnettet, øker imidlertid faren for at organisk materiale skal forbruke alt oksygenet, og det kan oppstå anaerobe forhold. Dette kan føre til lukt‑ og smaksulemper og til korrosjon. I oksygenfritt vann er det ofte illeluktende hydrogensylfid‑gass og andre uønskede stoffer som jern, mangan osv. For å opprettholde oksiderende forhold på distribusjonsnettet bør drikkevannet ha minst 70 % metning av oksygen.

Det er ikke et krav i drikkevannsforskriften at vannet testes for oksygeninnhold

Plantevernmidler – Grenseverdi totalt: 0,50 µg/l, hver enkelt: 0,10 µg/l, aldrin, dieldrin, heptaklor og heptaklorepoksid 0,030 µg/l hver

Med plantevernmidler menes organiske insektsmidler, organiske ugressmidler, organiske soppmidler, organiske nematodemidler, organiske middmidler, organiske algemidler, organisk rottegift, organiske slimmidler, liknende produkter (bl.a. vekstregulatorer) og deres relevante metabolitter og nedbrytnings- og reaksjonsprodukter.

Undersøkelse av plantevernmidler i norsk drikkevann som lå i områder med mye jordbruksareal og/eller tettstedsareal viser at det forekomme lokal påvirkning av drikkevannskilder med plantevernmidler, men at funnene er sporadiske og svært små, og at det ikke er snakk om en mer generell forurensning.

Enkelte plantevernmidler er akutt giftige. Selv om plantevernmidler i drikkevann i Norge ikke representerer noe helseproblem, er det nødvendig å være oppmerksom på at enkeltbrønner i tilknytning til jordbruksarealer kan være påvirket av sprøytemidler som brukes på disse arealene, mest sannsynlig på grunn av dårlig avskjerming av brønnen med tanke på forurensning fra overflatevann som trenger ned i nærheten av brønnen.

Grenseverdien gjelder hvert enkelt plantevernmiddel enkeltvis. Den gjelder også for plantevernmidlenes relevante metabolitter, nedbrytnings- og reaksjonsprodukter.

Grenseverdi totalt for alle plantevernmidler og dets produkter: 0,50 µg/l
Grenseverdi hver enkelt plantevernmiddel og dets produkter: 0,10 µg/l
Grenseverdi for aldrin, dieldrin, heptaklor og heptaklorepoksid 0,030 µg/l hver
B-gruppe prøve, men det er bare nødvendig å analysere for plantevernmidler som med en viss sannsynlighet kan være til stede i det aktuelle vannforsyningssystemet.
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Polyaromatiske hydrokarboner (PAH) – Grenseverdi totalt: 0,10 µg/l

PAH er en stor gruppe organiske forbindelser som dannes ved ufullstendig forbrenning av organisk materiale. Finnes i miljøet fra utslipp fra industri, forbrenningsprosesser og biltrafikk, og naturlig fra vulkanutbrudd og skogbranner. Utslippene har vært store fra elektrokjemisk industri, særlig aluminiumsindustri som har anvendt tjæreholdige elektroder. PAH forekommer spredt rundt i omgivelsene, og har vært registrert i drikkevann. PAH kan også komme fra tjæreskjøter i ledningsnettet eller tjæreholdig belegg i vanntanker.

Mange PAH-forbindelser er gentoksiske og/eller kreftfremkallende. Benzo(a)pyren i maten kan lede til svulster i magesekken. Inhalasjon av PAH synes å utgjøre en større risiko enn ved inntak gjennom munnen. PAH anses ikke å være noe problem i norsk drikkevann.

Man har identifisert flere hundre PAH-forbindelser. Det er ikke praktisk mulig å analysere og kvantifisere alle. En har valgt ut markørforbindelsene som er kreftfremkallende: benzo(b)fluoranten, benzo(k)fluoranten, benzo(ghi)perylen og indeno(1,2,3-cd)pyren

Grenseverdi
- Totalt av benzo(b)fluoranten, benzo(k)fluoranten, benzo(ghi)perylen og indeno(1,2,3-cd)pyren: 0,10 µg/l
- Benzo(a)pyren: 0,010 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Radon – Grenseverdi for radon er 100 Bq/l

Radon er en luktfri gass som dannes ved nedbrytning av radioaktive grunnstoffer (uran og thorium) i mineraler i berggrunnen. Problemer med naturlig radon vil bare kunne forekomme i grunnvannsbrønner. Radon forekommer i grunnvann, spesielt i områder med alunskifer og granitt. Radon er vannløselig og kan finnes i naturlig mineralvann og i vann fra brønner boret i radioaktive bergarter¹⁷. I overflatevann og vann fra gravde brønner er radonkonsentrasjonene også lave. Eksponeringen for radioaktivitet generelt gjennom norsk drikkevann er generelt sett liten.

Radon er kreftfremkallende og kan være genskadende selv i små doser. Når drikkevannet kommer i kontakt med luft, vil det meste av radoninnholdet avgis til luften. For voksne personer vil det vesentligste bidraget til radoneksponeringen derfor komme fra radon avgitt til inneluften (på grunn av dusjing og generell bruk av vann i husholdningen), og det vil være radondøtre som avsetter seg i lungevev. For barn kan det bli størst eksponering gjennom vannet som drikkes, dette fordi barn drikker mer i forhold til sin egen kroppsvekt.

For vannverk er det forskriftsfestet en grenseverdi på 100 Bq/l i forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler¹⁸. I den totale indikative dosen inngår ikke bidragene fra tritium, kalium-40, radon og radons datterprodukter. En trenger ikke å måle dersom det er dokumentert at verdiene er vesentlig under grenseverdien..

Selen – Grenseverdi: 10 µg/l

Selen er nødvendig for menneskets helse, men er toksisk i større mengder. Det er ingen indikasjoner på at selen er kreftfremkallende. Norsk kosthold er selenfattig. Det lave seleninnholdet i norske drikkevannskilder tilsier at selen i drikkevann ikke medfører helsebetenkeligheter. De regionale undersøkelser som hittil er gjort i norske vannkilder viser et seleninnhold under 0,1‑0,2 mg Se/l.

Grenseverdi: 10 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Tetrakloreten (PER) og Trikloreten (TRI) – Grenseverdi totalt: 10 µg/l

Summen av tetrakloreten og trikloreten skal ikke overskride 10 µg/l.

Grenseverdi: 10 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Sink – Anbefaling under 1000 µg/l

Sinkinnholdet i norske vannkilder er lavt, < 5-50 µg/l. Vann fra gruveområder kan ha noe høyere verdier. Drikkevannet kan imidlertid inneholde meget høye verdier (flere mg/l Zn) som følge av korrosjon på galvaniserte (forsinkete) vannrør og beholdere. I naturen forekommer sink ofte sammen med kadmium slik at uren sink kan inneholde noe kadmium.

Sink er et essensielt sporelement som finnes i praktisk talt all mat og drikke i form av salter eller organiske komplekser. Maten er vanligvis hovedkilden til sinkeksponering. Bidraget fra drikkevann kan bli betydelig ved korrosjon av sink i ledningsnettet. Sink i drikkevann representerer ikke noe helsemessig problem, men høye verdier av sink i kranvann indikerer korrosjon som kan innebære at andre tungmetaller er til stede.

Sink er nødvendig for menneskets helse, og det er ikke påvist negative effekter som følge av sinkinntak gjennom drikkevannet. Det har imidlertid vært registrert sykdom hos kuer og kalver som har drukket vann med ekstremt høyt sinkinnhold. Høyt sinkinnhold i drikkevannet som følge av korrosjon er meget betenkelig fordi det også kan løses ut helseskadelige tungmetaller som kadmium sammen med sink. I konsentrasjoner over 5 mg/l Zn forårsaker sink dårlig smak på vannet og gjør vannet grumsete, og det kan dannes en oljeaktig film på vannet ved koking.

Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for sink eller at det må teses. Konsentrasjoner over 1000 µg/l indikerer for høy korrosjon i ledningsnettet. Ved konsentrasjoner over 5000 µg/l Zn kan det oppstå bitter smak, blakkethet og kornede avleiringer.

Sulfat – Tiltaksgrense: 250 mg/l

Både overflatevann og grunnvann i Norge har normalt lavt innhold av sulfat. Tilførsel fra nedbør og innhold av sulfat og svovelforbindelser i grunnen bestemmer normalt innholdet. Grunnvann kan i enkelte tilfeller ha høyert sulfatinnhold. Sulfat kan også komme fra kloakkvann og fra fellingskjemikalier i fellingsanlegg. Vi benytter ikke fellingsanlegg pr 2024.

Mat er vanligvis hovedkilden til sulfateksponering, selv om inntaket via drikkevann i områder med høye konsentrasjoner kan overstige inntaket via mat. Bidraget fra lufteksponering er neglisjerbart.

Sulfat er et av de minst giftige anioner. Imidlertid vil inntak av vann med høyt innhold av magnesiumsulfat kunne skape mage-tarmproblemer. Hos de mest følsomme personer kan konsentrasjoner ned til ca. 250 mg/l SO₄forårsake diaré, mens hos spedbarn ligger grensen lavere. Mengder over 20-80 mg/kg/dag kan gi diaré hos spedbarn. Sulfatinnholdet i norsk drikkevann innebærer ingen helsemessig risiko.

Høyt innhold av sulfat i vannet fremmer korrosjon på metallrør (kobberrør og galvaniserte rør) og sementrør, særlig der sulfatinnholdet er høyt og alkaliteten lav. Høye sulfatkonsentrasjoner kan også gi dårlig smak på vannet. Ifølge WHO er smaksgrensen ca. 200‑500 mg/l

I drikkevannsforskriften er tiltaksgrense for sulfat satt til 250 mg/l ut fra korrosjons- og smakshensyn.

Tiltaksgrense: 250 mg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Sølv – ikke krav til testing

Innholdet av sølv i norske vannkilder ligger i området < 0,1-0,2 µg/l i upåvirket vann. Enkelte filtre beregnet på rensing av husholdningsvann tilsettes antimikrobielle stoffer, herunder sølv, for å hindre oppvekst av mikroorganismer i filtrert vann. I filterkanner med sølvimpregnerte filtre har det vært påvist til dels høye mengder utlekket sølv til drikkevannet. Sølv finnes også i desinfeksjonspulver som selges for desinfeksjon av drikkevann i tanker eller til feltbruk. Sølv anvendes også til legionellabekjempelse i interne ledningsnett, men bruken bør begrenses mest mulig, da høye mengder sølv ikke er ønskelig i kloakkslam.

Bidraget fra drikkevann som ikke er behandlet med sølv, vil være ubetydelig. Drikkevann som er behandlet med sølv vil medføre et økt daglig inntak. På grunn av sølvets lave giftighet og ubetydelige forekomst i norsk drikkevann, har det ingen helsemessig betydning.

Sølv er ikke særlig giftig, og bare en relativt liten del av inntatt sølv synes å bli absorbert. Men sølv absorberes imidlertid lettere når det er bundet til svovelkomponenter i mat. Sølv kan gi blå-grå misfarget hud, hår og negler (sykdommen argyria) på mennesker. Dette er det eneste kjente symptom på inntak av for mye sølv.

Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for sølv

Tetrakloreten og Trikloreten (klorerte etener) – totalt 10 µg/l

Klorerte etener (også kjent som klorerte etylener) er mye brukt i industrien, for eksempel som løsningsmidler og i syntesen av polymerer. Trikloreten og tetrakloreten benyttes i en stor grad til rensing av klær og avfetting av metaller. Forbindelsene er flyktige. De finnes derfor bare i lave konsentrasjoner i overflatevann, mens de kan finnes i betydelig høyere konsentrasjoner i forurenset grunnvann.

Stoffer som WHO har funnet helsebetenkelige mengder, er 1.1‑kloreten, trikloreten, tetrakloreten (perkloretylen) og vinylkloridmonomerer, hvorav drikkevannsforskriften angir grenseverdier for tetrakloreten og trikloreten samt vinyklorid. De er mulig kreftfremkallende for mennesker. Trikloreten og tetrakloreten kan, hvis oksygen ikke er tilstede i grunnen, omdannes til mer giftige forbindelser, bla. vinylklorid. Man antar at mennesker i større grad eksponeres for trikloreten via luft, enn via mat og vann. Klorerte etener i drikkevann er ikke et helseproblem i Norge.

Grenseverdi totalt for både tetrakloreten og trikloreten: 10 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Total indikativ stråledose

Stråling fra omgivelsene skriver seg fra en rekke naturlige og menneskeskapte kilder. Det er beregnet at naturlige kilder bidrar til mer enn 98 % av befolkningens stråledose (når stråling til medisinsk bruk holdes utenfor). Strålingsbidraget fra utenlandske kjernekraftverk og prøvesprengninger av kjernevåpen bidrar svært lite. Globalt utgjør gjennomsnittlig eksponering fra naturlige kilder 2,4 millisievert (mSv) per år per person. Det er store lokale variasjoner knyttet til denne gjennomsnittsdosen, da den vil avhenge av en rekke faktorer slik som høyde over havet, mengde og type av radionuklider i jordsmonnet, og mengdene som tas inn i kroppen gjennom luft, vann og mat. Drikkevann bidrar svært lite til den samlede eksponering.

Radioaktive stoffers helseskadelige effekt skyldes utsendt ioniserende stråling. De kan være kreftfremkallende og genskadende selv ved lave stråledoser. Drikkevannet bør således inneholde minst mulig av slike stoffer. Eksponeringen for radioaktivitet gjennom norsk drikkevann er ubetydelig og innebærer ingen helserisiko. Unntaket er grunnvann fra enkeltbrønner og små fellesanlegg i fjell, som i visse regioner kan inneholde mye radon.

For vannverk er det forskriftsfestet en grenseverdi på 0,10 mSv/år i forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler¹⁸. Total indikativ dose må beregnes ut fra den summen av strålingsbidragene fra alle stoffer som bidrar
til a- og b-aktivitet i drikkevannet. Dersom den totale a-aktiviteten er lavere enn 0,1 Bq/l, og den totale b-aktiviteten er lavere enn 1 Bq/l, trengs det ikke gjøres ytterligere undersøkelser. Hvis én av disse verdiene (eller begge) overskrides, må hver enkelt radionuklide identifiseres, og bidraget (i Bq/l) fra hver av dem måles. Total indikativ dose trenges ikke å måles dersom det er dokumentert at verdiene er vesentlig under grenseverdien.

Trihalometaner (THM) – Grenseverdi: totalt 100 µg/l

Trihalometaner er en av de grupper kloreringsbiprodukter som det dannes mest av ved klorering av vann som inneholder organisk materiale som f.eks humus. Trihalometanene er kloroform, bromdiklormetan, dibromklormetan og bromoform. I februar 2001 startet en kartlegging av klorert drikkevann ved 20 utvalgte vannverk. Funnene av kloreringsbiprodukter viser at nivået er lavt, og at selv de høyeste påviste verdiene ligger betydelig under gjeldende grenseverdi for drikkevann.

Kloroform og bromdiklormetaner er muligens kreftfremkallende for mennesker. Over 700 andre kloreringsbiprodukter er i dag identifisert¹⁹ og flere av disse mistenkes å kunne forårsake ulike helseeffekter som røde og kløende øyne, hudlidelser og respirasjonsproblemer hos sensitive individer i de konsentrasjonene som finnes i svømmebasseng²⁰.

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for trihalometaner totalt er 100 µg/l som gjelder summen av konsentrasjoner av kloroform, bromoform, dibromklormetan, bromdiklormetan. WHO anbefaler av helserisikohensyn å holde trihalometanverdiene i drikkevann så lave som praktisk mulig, uten at man lar dette gå på bekostning av desinfeksjonen.

Grenseverdi: totalt 100 µg/l
B-gruppe prøve så analyseres hvert andre år hos oss
Det er ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Tritium – grenseverdi 100 Bq/l

Tritium er et radioaktivt stoff som hvis det finnes i vannprøven må ha sammenheng med et utslipp, da det ikke vil finnes i naturen i slike mengder at grenseverdien vil kunne overskrides.

For vannverk er det forskriftsfestet en grenseverdi på 100 Bq/l i forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler¹⁸. Trenges ikke å måles dersom det er dokumentert at verdiene er vesentlig under grenseverdien.

Uran – ikke krav til testing

Uran er eit radioaktivt, metallisk grunnstoff. Innholdet av uran i norske drikkevannskilder er antatt å være lavt i overflatevann. I grunnvannsbrønner i uranholdig fjell kan ha nivåer som overstiger grenseverdiene. I Norge finnes uran først og fremst i pegmatitter.

Den generelle eksponeringen for naturlig uran er lav i befolkningen. Det er ikke grunn til å frykte akutt forgiftning på grunn av uran i drikkevann, da nivåene er alt for lave til dette. Nyrebetennelse (nephritis) er den primære helseeffekten på mennesker.

Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for uran i drikkevann og det er ikke krav til testing.

Vinylklorid (kloreten) – Grenseverdi: 0,50 µg/l

Vinylklorid blir brukt til å fremstille PVC (polyvinylklorid). Forekomst i vannet synes å være assosiert med bruk av dårlig polymeriserte PVC‑rør. Vinylklorid er kreftfremkallende for mennesker. Den vesentlige eksponeringen for mennesker skjer ved inhalasjon fra nye PVC-materialer. Vinyklorid i norsk drikkevann representerer ikke et helseproblem.

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for vinylklorid er 0,5 µg/l. Trenger ikke analyseres, men skal beregnes dersom farekartleggingen i § 6 viser at parameteren kan være relevant. Trenger ikke analyseres i vannet, men kun beregnes. Maksimal mengde monomerer beregnes ut fra hva spesifikasjonene sier om polymerens overføring til drikkevannet ved kontakt. Verdien refererer seg til restkonsentrasjonen av monomer i vann.

Grenseverdi: 0,50 µg/l
B-gruppe prøve, men kun hvis farekartleggingen viser at kan være relevant
Ikke krav til analysemetode i drikkevannsforskriften

Kilder

FHI (19.3.2021) Håndbok om stoffer i drikkevann https://www.fhi.no/sm/drikkevann/handbok-stoffer-i-drikkevann/?term=
FHI (19.3.2021) Hva forteller mikrobiologiske drikkevannsanalyser? https://www.fhi.no/sm/drikkevann/nasjonal-vannvakt/Hva-forteller-mikrobiologiske-drikkevannsanalyser
Helse- og omsorgsdepartementet (2016) Forskrift om vannforsyning og drikkevann, vedlegg 1 og 2, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-12-22-1868/KAPITTEL_1#KAPITTEL_1
Helse- og omsorgsdepartementet (2016) Forskrift om vannforsyning og drikkevann, §5Grenseverdier, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-12-22-1868/%C2%A75#%C2%A75
Helse- og omsorgsdepartementet (2016) Forskrift om vannforsyning og drikkevann, §22.Tiltak, https://lovdata.no/forskrift/2016-12-22-1868/§22
Labora (5.1.2018) En runde på mikrobiologisk avdeling, https://labora.no/aktuelt/en-runde-pa-mikrobiologisk-avdeling/
NHI (2024)https://nhi.no/sykdommer/infeksjoner/bakteriesykdommer/enterokokk-infeksjoner
Formidlingsleder NIVA Harald Bonaventura Borchgrevink (17.12.2016), Vannet blir brunere i en våtere fremtid, https://www.forskning.no/niva-forurensning-klima/vannet-blir-brunere-i-en-vatere-fremtid/377011
Luftforurensning fra Storbritannia og Russland som dannet syrer når det falt ned med regnet. Jordvannet fikk lav pH og dermed ble det mindre løst organisk materiale eller humus. Mer info
FHI (19.3.2021) Håndbok om stoffer i drikkevann, https://www.fhi.no/sm/drikkevann/handbok-stoffer-i-drikkevann/?term=#totalt-organisk-karbon-toc
Arbeidstilsynet (mai 2021) Grunnlag for fastsettelse av grenseverdi- 1,2-dikloretan kapittel 2.1 Forekomst og bruk https://www.arbeidstilsynet.no/globalassets/tema/kjemikalier/grunnlagsdokumenter-for-grenseverdier-for-kjemikalier/d/12-dikloretan-grunnlagsdokument-2021.pdf
Miljødirektoratet (2024) klorerte alkaner, C10-12 og videre til prioriteringslisten, https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/kjemikalier/stoffside/?id=2389
ECHA (2024) 1,2-dichloroethane https://echa.europa.eu/substance-information/-/substanceinfo/100.003.145
Gudny Okkenhaug ved Universitetet for Miljø og Biovitenskap (11.06.2013) Antimon – Nytt fokus på gammeldt element https://miljoringen.no/wp-content/uploads/2014/06/2013-06-12-03-Okkenhaug1.pdf
Store norske leksikon (25. november 2024) Benzen https://snl.no/benzen
Mattilsynet (2024) Veileder til drikkevannsforskriften, § 13-1 Behandle vannet slik at det blir trygt, https://www.mattilsynet.no/drikkevannsforsyning/veileder-til-drikkevannsforskriften/13-1
Store medisinske leksikon (25.11.2024) Radon (helsevirkninger) https://sml.snl.no/radon_-_helsevirkninger
Lovdata (03.07.2015) §4a Nasjonale grenseverdier for radioaktive stoffer i drikkevannhttps://lovdata.no/forskrift/2015-07-03-870/§4a
Therese Bergh Nitter (3017)Luftkvalitet i innendørs svømmeanlegg, https://www.godeidrettsanlegg.no/publikasjon/luftkvalitet-i-innendors-svommeanlegg
Astma- og allergiforbundet (13.2.2023) Svømming i basseng med astma og allergi, https://www.naaf.no/astma/svomming-i-basseng-med-astma-og-allergi