Historisk har folk på Drangsholt sikkert langt tilbake i det 20. århundre pratet om en felles vannforsyning. På adskillige gårder var tilsiget til brønnene veldig dårlig – som beboere i nyere tid også har opplevd. I vinteren 1954 ble situasjonen prekær; mange måtte hente vann i Kilen (der elven går i en stor sving rundt Kiløya ved Drangsholt). Samtidig var det på Ve snakk om å bygge et vannverk for å forsyne Hamresanden – ved å bestille sammen med dem kunne en få ned kostnadene. Det var derfor bred oppslutting til bygging av et vannverk på Drangsholt til det første møte 25. August 1955. Man valgte å oppbygge vannverket som en solidarisk løsning for bygda.

Etter å ha planlagt og sondert, ble arbeidet med støpning av inntaksdam og nedgravning av rør satt i gang i sommeren 1958. Opprinnelig var det planen å sette arbeidet ut til en entreprenør, men dette viste seg å være ganske dyrt, så bygda tok jobben på dugnad. En del av nettet ble til og med gravd for hånd. Bare de som gjorde det mest omfattende arbeidet fikk timelønn. De første dråper vann fra vannverket ble levert i kjøkkenet i Espegra sist i september 1958 og før vinteren var alle andelshavere tilkoplet. ¹

Opprinnelig ble vannet bare renset gjennom et grovt filter, før råvannet løp rett ut på nettet. Den gang var vannkvaliteten uten tvil vesentlig bedre, fordi det var lite trafikk i nedslagsfeltet (området hvor nedbøren siver ned i vannskilden) og fordi styrtregn var sjelden, før klimaendringene satte inn for alvor. Dammen ble renset med bøtter og børster på dugnad.

Kravene til vannkvaliteten ble etter hvert større, og man begynte å tilsette klor til drikkevannet ². I 1995 kom det igjen nye krav – EØS-avtalen innebar bla. at fargetallet anbefales å ikke være høyere enn 20³. Tilbud ifra kommunen [Kristiansand, red.anm.] om tilslutning til kommunens forsyningsnett ble kjedet sammen med kloakk og beboerne stemte ned forslaget på årsmøtet [i 1998, red.anm.] fordi de anså, at prisen ble for høy.

I forsøket på å nedbringe fargetallet, sjøsatte styret etter hvert to prosjekter i de første tiårene i det nye århundret, hvor nanofiltre ifølge produsentene skulle løse problemet. Ingen av disse virket over tid, og i alt kostet disse prosjektene vannverket dyrt – ca 2 millioner kroner. Først i 2023 ble denne gjelden avviklet, og vi fikk igjen litt penger til forbedringer i driften.

1. Beint Foss (2002), Drangsholt vannverks historie, Tveit Historielag nr. 13, årgang 2002
2. Kjell Baalsrud (2000), VA-sektorens utvikling fra den spede start fram mot år 2000, Vann-1-2000 s. 71, https://vannforeningen.no/wp-content/uploads/2015/06/2000_30682.pdf
3. Knut Ellingsen (1996), Drikkevannskvaliteten i norske vannverk 1994, Vann 1-96 s. 18, https://vannforeningen.no/wp-content/uploads/2015/06/1996_30947.pdf